Vi har også tillit til at offentlige tjenestemenn utfører jobben slik de skal og at våre folkevalgte ivaretar samfunnets felles beste. Tillitsnivået skaper høy effektivitet, vi får lavere transaksjonskostnader og kan klare oss uten overdimensjonerte kontrollsystemer.
Tillitsnivået skaper høy effektivitet, vi får lavere transaksjonskostnader og kan klare oss uten overdimensjonerte kontrollsystemer.
Men tilliten krever også våkenhet. Professor Erik Amnå ved Örebro universitet har påpekt at en blind, uvitende og ukritisk tillit bør erstattes med en sunn, ansvarlig og våken tillit. Det innebærer blant annet å stille seg åpen for kritiske spørsmål og diskutere fritt situasjoner der det oppleves skurr i systemet. Da vil tilliten bidra til en form for selvkontroll i det kommunale systemet, ved at medarbeidere og ledere følger våkent med på egen virksomhet og oppmuntres til å si ifra om kritikkverdige forhold.
Selv en ansvarlig og våken tillit kan ha sine begrensninger. Det kom tydelig fram da finanskomiteen i Oslo bystyre i februar i år arrangerte åpen høring om granskningen av den såkalte Boligbygg-skandalen. Den dreier seg om kjøp av boliger til betydelig overpris og der granskninger har avdekket alvorlig svikt i internkontroll, ledelse og styring. Kommunerevisjonen hadde gjennomført en forvaltningsrevisjon av byrådens og styrets overordnede styring av foretaket og bl.a. pekt på at «verken byråden eller styret i tilstrekkelig grad hadde fulgt opp at foretaket hadde etablert et system for internkontroll for å forebygge korrupsjon og andre misligheter når det gjaldt kjøp og salg av fast eiendom.»
Under høringen ble detaljeringsgraden i eierstyringen et springende punkt. Tidligere byråd uttalte i diskusjonen blant annet at han jo måtte stole på den informasjonen som ble gitt fra styret og direktør om at de hadde kontroll på operasjonene. Som ansvarlig byråd er det begrenset «hvor langt ned i grøten man skal gå». Riktig nok, og i tråd med prinsippet om armlengdes avstand mellom den politiske ledelsen og de operative funksjonene i et kommunalt foretak. Og et uttrykk for tillit, endog en våken tillit, for kommunerevisjonen hadde i samme rapport også konkludert med at «byråden og styret langt på vei hadde påsett at foretaket hadde et system for internkontroll for å forebygge korrupsjon på flere av foretakets områder». Men altså ikke innenfor kjøp og salg av fast eiendom.
En våken tillit krever at det stilles kritiske spørsmål som kan oppleves upassende eller ubehagelige for de som skal besvare dem. Befolkningens tillit til kommunenes forvaltning av samfunnets ressurser beror også på at kommunen som system har innebygde mekanismer som følger kritisk med. En uavhengig kommunerevisjon som omhyggelig innhenter informasjon og setter den sammen til en kritisk belysning av forvaltningen, kan bidrar til dét. Boligbyggsaken viser også at vi trenger en kritisk granskende presse som graver fram og flombelyser kritikkverdige forhold som kanskje ellers ikke ville blitt oppdaget.
En uavhengig kommunerevisjon som omhyggelig innhenter informasjon og setter den sammen til en kritisk belysning av forvaltningen, kan bidrar til dét.
De fleste kommuner og fylkeskommuner kan forbedre åpenheten og dermed legge forholdene bedre til rette for at pressen som vaktbikkje kan følge kritisk med. Og kommunerevisjonen kan brukes aktivt til å undersøke om det råder en blind eller våken tillit i kommunen. Begge deler trengs for å ta vare på fellesskapets ressurser og opprettholde tilliten til kommunesystemet.
