Selv om en rekke hendelser i offentlig forvaltning viser at både tilliten og etikken settes på prøve, har vi grunnleggende stor tillit til forvaltningen i Norge. Det er stort sett en lovregulert ansvars- og arbeidsdeling mellom staten og kommunene, og mellom offentlige og private aktører, og vi har ulike ordninger for å lette samarbeidet og beholde den gjensidige respekten for de vedtak som fattes. Ikke minst kontrollarbeidet og kommunerevisjonsarbeidet bidrar til en høy standard.
Ikke minst kontrollarbeidet og kommunerevisjonsarbeidet bidrar til en høy standard.
Etikkutvalgets hovedoppgave er å gi råd til kommuner, fylkeskommuner og kommunale virksomheter om å utvikle felles verdier og normer, å veilede i tema som korrupsjon, varsling og habilitet, å synliggjøre egenkontroll, å praktisere åpenhet og å kartlegge og snakke om risikoområdene. Beredskapstrening og risikoanalyser er viktige forebyggende tiltak, ikke minst for å innarbeide gode rutiner og ansvarslinjer. Utvalget har også utarbeidet en dilemmasamling med konkrete eksempler til drøfting og refleksjon.
Koronapandemien er et tydelig eksempel på at ingen hendelse er lik den forrige. Tiltak og restriksjoner ble langt større enn noen tidligere hadde erfart. Den viktigste overordnete utfordringen ble å bevare tilliten til både sentrale og lokale myndigheter gjennom åpenhet, tydelighet og avklarte ansvarsforhold. Mye er lært underveis: ikke minst fordi åpenhet også handler om å synliggjøre usikkerhet og intern uenighet. Trygghet ble skapt gjennom et tydelig politisk ansvar hvor tiltakene hele tiden måtte være helhetlig vurdert og faglig begrunnet.
Både staten og kommunene er utfordret og satt på prøve. Og som det står i regjeringens veileder av 29. mars 2020: «Nasjonale og lokale smitteverntiltak skal virke sammen.»
Når det gjelder helse, har staten det overordnete ansvaret for sykehus og spesialisthelsetjeneste, mens kommunene har et viktig ansvar både for primærhelsetjeneste og for smitteverntiltak. Og fordi det ble nødvendig med strenge tiltak som berørte så å si alle deler av samfunnet, som nærings- og arbeidsliv, skoler og barnehager, så var det enda mer påkrevet «å virke sammen».
Koronapandemien ble raskt definert som en nasjonal krise, noe som krevde nasjonale retningslinjer. Mange av disse skulle håndheves lokalt, som hytteforbud og innreiseforbud. Her ble det kommunale ansvaret og det kommunale selvstyret utfordret. Skoler, arbeidsplasser, hytter og reiselivsvirksomhet som er kjernen i mange kommuners inntekt og virksomhet, skulle håndteres etter temmelig strenge nasjonale virkemidler.
Kommunene kjenner de lokale forholdene best, og det er naturlig å ønske å ta et lokalt ansvar. Samtidig er det viktig med enhetlige nasjonale tiltak som er like for alle. Samtidig er folk redde for smitte, og kommunene ser begrensningene i sin egen helse- og omsorgskapasitet dersom antall smittede blir stort. Dette er etiske dilemma i seg selv. Her gjelder det å manøvrere slik at tilliten ikke går tapt. I kommunikasjonen mellom stat og kommune spiller fylkesmennene en avgjørende rolle. Igjen er tillit viktig for å få dette til å fungere.
Dette er etiske dilemma i seg selv. Her gjelder det å manøvrere slik at tilliten ikke går tapt.
Selv om nærhet og lokalt ansvar er viktige beredskapsprinsipper, blir det ekstra krevende når de nasjonale og internasjonale faglige råd slår inn med full tyngde. Her er samarbeid og felles forståelse et stikkord for å opprettholde tilliten. I koronapandemien er det enda mange ukjente faktorer. Åpenhet om det er avgjørende for tilliten. Og vet man nok til å kunne innføre sterke restriksjoner på folks frihet? For å oppnå lojalitet til disse restriksjonene, må folk forstå hvorfor de er innført. Medias rolle er interessant her: på den ene siden er myndighetene avhengige av media for å formidle forståelsen og begrunnelsen for strenge tiltak; på den annen side vil media gjerne tekkes sitt publikum og dermed framsnakke de aktivitetene alle lengter etter: reise, feste, holde store konserter og store idrettsarrangementer.
Hurtigruteeksemplet illustrerer svært konkret de etiske dilemmaene i koronaens tid: Hurtigruten har høy tillit i det norske samfunnet: det er noe vi er stolte av. Så viser det seg at smittevernregler synes å være brutt, og det kan se ut til å være svikt i varsling og kommunikasjon. Det gjør ikke saken bedre at kunnskap blir forsøkt holdt tilbake.
Mens lojale norske familier har oppdaget Norge som «nytt» ferieland, og kanskje gitt norsk reiselivsbransje noen nye ideer, kan det se ut som at et viktig symbol på vår kystkultur har misbrukt sin tillit. Når dette skrives er saken ikke avklart, og sikkert ikke helt opplyst. Men uansett: Dette gir lærdom for framtidig etikkarbeid! Og det belyser noe av det viktigste ved tillit: det tar tid å bygge opp, men kan raskt brytes ned.
Lenke til Kommunerevisoren nr. 5/2020: