Vi inviterte gjesteskribenter, de fleste av dem blant NKRFs viktigste samarbeidspartnere, til å gi sine bidrag til vår jubileumsbok. Redaktør for boken har vært forfatter og journalist Thor Viksveen, som selv har skrevet det historiske kapitlet, og som har koordinert det redaksjonelle arbeidet overfor våre eksterne bidragsytere. Vi har bedt Viksveen å gi oss noen betraktninger om hvordan det har vært å jobbe med dette prosjektet.
Kommunerevisor. Kommunerevisjon. Hm… Jeg ble litt satt ut da forespørselen kom fra NKRF. Kunne jeg tenke meg å redigere en bok om norsk kommunerevisjon og kommunal kontroll og skrive en kortfattet versjon av forbundets historie i forbindelse med 75 års-jubileet? Journalistikk kan jo føre til så mangt. Riktignok har jeg 40 års presseliv bak meg, og jeg har skrevet en rekke jubileumsbøker, men kommunerevisjon? Henvendelsen førte meg ut på tynn is. Det er en uendelighet av yrkesmessig avstand mellom journalisten og kommunerevisoren. I det daglige opererer vi i ulike solsystemer. Men så er det også slik med journalistikken; den setter deg stadig på prøver og gir deg oppgaver som du i utgangspunktet har liten eller ingen peiling på. Med begrenset evne til å sette grenser for egne forutsetninger, slik det ofte er med journalister, svarte jeg ja takk. Jeg visste tross alt forskjell på debet og kreditt.
Det åpnet seg en interessant, krevende og komplisert verden. Den første og viktigste åpenbaringen, som etter hvert skulle få stadig større plass i arbeidet, var innsikten jeg fikk i revisjonens brede samfunnsmessige betydning. Ikke bare som vokter av at kommuneadministrasjonen forvalter sine tildelte kroner og øre i samsvar med politikkens føringer, men revisjonen som en sikkerhetsgarantist for det tillitssamfunnet vi lever i. I det hele tatt en samfunnsrolle som strekker seg langt utover tallenes tale.
Den første og viktigste åpenbaringen, som etter hvert skulle få stadig større plass i arbeidet, var innsikten jeg fikk i revisjonens brede samfunnsmessige betydning.
Jeg registrerte hvor utfordrende det er blitt å utøve det kommunale revisjonsfaget, i takt med den løpende overføring av samfunnsoppgaver fra statlig til lokalt nivå. Det er blitt mer krevende innen tradisjonell regnskapsrevisjon, fordi kommuneøkonomien er blitt langt mer sammensatt enn i tidligere tider, men ikke minst innen forvaltningsrevisjon, fordi revisjonen er tildelt stadig mer omfattende oppgaver som portvokter og garantist for at politikkens beslutninger og fellesskapets ressurser forvaltes i samsvar med forutsetningene.
Etterkrigstidens store samfunnsendringer, med alle dets konsekvenser for kontrollfunksjonene, har gitt den kommunale revisjonen og kontrollen stadig endrede arbeidsbetingelser; det være seg både gjennom lovgivning og gjennom et utall av forskrifter. Så er det jo det faktum at en kommune ikke lenger er en kommune med alle oppgaver og all styring samlet under samme tak. Det er blitt en sammensatt struktur med ulike selskapsdannelser og stiftelser. En revisor kan derfor fort komme bakpå, hvis han eller hun ikke tar etterutdanning på alvor.
Det var vel de stadig endrede rammebetingelsene jeg slet mest med å sette meg inn i. Det var lett å gå seg vill i de hyppige justeringene i kommunelov, revisorlov og forskrifter. Og også i det ganske kompliserte farvannet som stegene fram mot dagens revisorutdanning har vært gjenstand for. Underveis i arbeidet var jeg derfor glad for at oppdragsgiver NKRF ønsket den historiske gjennomgangen som et streiftog med vekt på de viktigste utviklingstrekk, og ikke en detaljgjennomgang av revisjonens stadig endrede arbeidsbetingelser. Det hadde blitt i meste laget for en amatør.
Ellers registrerte jeg med interesse at tidligere strider mellom revisjon i privat og i offentlig virksomhet omtrent har gått ut på dato. Det var betydelig motstand den gang Stortinget vedtok å åpne for at private revisjonsselskaper også kunne revidere kommunale regnskaper. Tiden skulle vise at de kommunale revisjonsselskapene slo godt i fra seg i konkurransen, og det er i dag bare et fåtall private leverandører som har kommunale oppdrag. Kvalifikasjonskravene er med årene omtrent blitt identiske og de samme standardene gjelder for alle regnskapsrevisorer. Det er ingen i bransjen som beklager denne utviklingen.
Min andre hovedoppgave i forbindelse med bokprosjektet var å koordinere og redigere bidragene fra gjesteskribentene, til sammen ti i tallet. De representerer hele spekteret av fagpersoner som har et samarbeidsforhold til forbundet. Det var en takknemlig, men heftig oppgave, fordi koronaen slo til etter at alle planer var lagt og alle avtaler inngått. Viruset snudde opp-ned på det meste, og deadlines slik de en gang ble fastsatt, forsvant ut i det store intet. Men på merkverdig vis kom vi likevel i mål, slik at boken foreligger til jubileumsdagen. En stor takk til alle bidragsytere, fra kommunalminister via riksrevisor til jus-professor, for sporty innsats. Mang en feriedag gikk fløyten for mange av dere for å få ferdig et manus.
Hvis vi så skreller vekk alle panegyrikken om jubilanten, slik det sømmer seg å overøse en 75-åring med; hva er hovedtrekkene i disse ti bidragene?
- Den fylkeskommunale og kommunale revisjonen forener kontrollfunksjonen og den tillitsskapende rollen på en tilfredsstillende måte. De lokale administrasjoner og folkevalgte organer betrakter revisjonen ikke bare som en nødvendighet, men som en samarbeidspartner.
- Med det økende kommunale selvstyret og stadig overføring av oppgaver fra sentralt til lokalt nivå blir kontroll og styring stadig mer komplisert. Revisjon, både knyttet til regnskap og forvaltning, er en grunnleggende forutsetning for å holde stø kurs i vanskelig farvann.
- Den folkevalgte kontrollen, særlig representert ved kontrollutvalgene og deres sekretariater, må få en sterkere stilling som bindeledd mellom revisjon, kommunestyre og administrasjon.
- Revisjonsfaget står foran en digital revolusjon. Stadig flere av de oppgaver, særlig innen regnskap, som utføres av en revisor, blir erstattet av programvare og kunstig intelligens som jobber tusen ganger raskere og med tusen ganger høyere presisjon enn den glupeste revisor.
Hva da? NKRF blir i alle fall ikke arbeidsledig.
Jeg fikk ny kunnskap om et overmåte viktig samfunnsområde og jeg erfarte nok en gang; stol ikke på stereotypiene!
Dette var et spennende og interessant oppdrag. Jeg fikk ny kunnskap om et overmåte viktig samfunnsområde og jeg erfarte nok en gang; stol ikke på stereotypiene! Kommunerevisoren er nemlig ikke en eldre introvert herre med hatt, frakk, hentesveis og rødblyant, som legger seg klokka ti og som aldri kommer for sent til et møte.
__________________________________________
Jubileumsboka er på vei i posten til alle medlemmene. God lesing!
Lenke til Kommunerevisoren nr. 6/2020: