Korrupsjon i kommunene – eksempler fra de siste 10 årene

I forbindelse med at jeg fikk i oppdrag å gjennomføre forvaltningsrevisjon om forebygging av korrupsjon i en kommune, ble jeg nysgjerrig på hva slags korrupsjonssaker vi har hatt i offentlig sektor i Norge. Men kanskje enda viktigere – hvordan er korrupsjonen gjennomført rent praktisk? Hvilke metoder er brukt?

Forhåpentligvis kan kunnskapen om hvordan korrupsjon kan foregå bidra til mer effektive forebyggingstiltak.

Jeg begynte derfor å lese gjennom dommer, for å lære mer om hvordan man kan gå frem for å gjennomføre korrupsjonshandlinger i en kommune. Forhåpentligvis kan kunnskapen om hvordan korrupsjon kan foregå bidra til mer effektive forebyggingstiltak.

Korrupsjon i smal og vid forstand

Korrupsjon kan bety ulike ting alt etter sammenheng og hvem som bruker uttrykket. Folkevalgte og kommunalt ansatte kan oppleve at innbyggere ser korrupsjon der det i realiteten dreier seg om at man er uenige om avgjørelser som er tatt. Det kan derfor være nyttig med en liten gjennomgang av hva vi snakker om når vi snakker om korrupsjon.

I forbindelse med innføring av en alminnelig straffebestemmelse om korrupsjon i 2003[1] ble korrupsjon beskrevet på følgende måte:

«Korrupsjon dreier seg om smøring og bestikkelser i offentlig eller privat virksomhet. Motivet er som regel å oppnå særlige fordeler, hvilket fører til at det skjer brudd på rettslige krav eller etiske normer. Korrupsjonsbegrepet er ikke entydig gitt, men det forutsetter at det skjer en samhandling mellom minst to personer, og da ofte slik at begge kan bebreides handlingen. Den enkle form for korrupsjon foreligger der det skjer et klart brudd på rettslige normer mot kontant betaling, for eksempel når den ansatte gir kunden betydelige rabatter for varer, men mottar til gjengjeld en pengeytelse til egen konto. Den motsatte ytterlighet er korrupsjon med indirekte belønning hvor ytelsene og gjenytelsene først balanseres over lang tid, samtidig som de normer som brytes, ikke fremgår klart.»[2]

I straffeloven § 387 er korrupsjon definert som enten: Å kreve, motta eller akseptere et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag (passiv korrupsjon), eller: Å gi eller tilby noen en utilbørlig fordel i anledning stilling, verv eller oppdrag (aktiv korrupsjon).

Bestemmelsen rammer fordeler som kan karakteriseres som «utilbørlig». I forarbeidene til bestemmelsen fremgår det blant annet:

«Ved vurderingen av hva som er 'utilbørlig', må det foretas en totalvurdering av situasjonen, hvor en rekke momenter vil spille inn, slik som formålet med ytelsen, ytelsens art og verdi, hvilken grad av åpenhet som foreligger, hvilket regelsett som eksisterer i bedriften eller bransjen, om forholdet gjelder offentlige tjenestemenn eller privat næringsliv, og også ellers hvilken posisjon henholdsvis giver og mottaker til ytelsen har.»[3]

Transparency International (TI) benytter en definisjon av korrupsjon som er videre enn den strafferettslige definisjonen av lovbrudd: Korrupsjon er misbruk av makt i betrodde stillinger for personlig gevinst. Denne vide definisjonen kan omfatte tilfeller som vil kunne rammes av flere straffebestemmelser, som bedrageri, underslag, misbruk av offentlig myndighet mv., og den omfatter også situasjoner som ikke rammes av straffeloven, men utgjør brudd på etiske normer.

For kommuner som skal jobbe med forebygging av korrupsjon vil det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i denne videre definisjonen av korrupsjon og forsøke å redusere risikoen for at misbruk av makt for å oppnå personlig gevinst, skal kunne finne sted. I veilederen Beskytt kommunen! Håndbok i antikorrupsjon (utgitt av TI og KS) er det forklart hvordan korrupsjon kan ha mange ulike former og utvikle seg gradvis fra en praksis som oppleves som smidig og hensiktsmessig i hverdagen, via snarveier og små omgåelser av rutiner og regelverk, til misligheter eller straffbar korrupsjon. I en slik glidende prosess som starter med uvaner og ukultur, kan korrupsjon finne grobunn og gjøre organisasjonen sårbar for misbruk av myndighet og posisjon, eller redusere motstandsdyktigheten i møte med påvirkning eller press for å oppnå fordeler.[4]

I denne artikkelen skal vi se nærmere på noen av sakene om korrupsjon i offentlig sektor som er behandlet i domstolene de siste 10 årene. Artikkelen bygger på innlegg jeg har holdt på en kontrollutvalgskonferanse i Agder og et møte i Kommunesektorens etikkutvalg høsten 2022. For de som er interessert i å lese om flere saker, er domssamlingen Korrupsjonsdommer i Norge 2003-2022 som gis ut av Transparency International Norge[5] (TI Norge), et fint sted å starte. Samlingen oppdateres årlig og inneholder en kronologisk samling av rettskraftige korrupsjonsdommer fra 2003 og frem til i dag.

Byggesøknadssaken (2014)[6]

I innledningen til domssamlingen nevnt i forrige avsnitt står det: «Det er Transparency International Norges inntrykk at mange er villige til å risikere svært mye, både når det gjelder straff og omdømmetap, for relativt lite.»

Denne saken er et godt eksempel på det. En konsulent i et utbyggingsforma ble dømt for grov korrupsjon til fengsel i 120 dager for å ha forsøkt å bestikke en kommunalt ansatt med et opphold i en ferieleilighet på Gran Canaria til en verdi av 19 000 kroner. Hensikten var å oppnå en raskere behandling av en reguleringsplan i Lillestrøm sentrum, som firmaet hadde interesser i. Dette er også en litt hyggelig sak å starte med, siden den kommunalt ansatte ikke tok imot bestikkelsen.

Konsulenten hadde bedt om et møte med overarkitekten i kommunen i forbindelse med at kommunen var forsinket med behandlingen av reguleringsplanen. I løpet av møtet gikk overarkitekten ut for å hente et notat og da hun kom tilbake lå det, tilforlatelig, et visittkort og en brosjyre med reklame for utleie av ferieleilighet på Gran Canaria på pulten hennes. Møtet fortsatte en stund til uten at brosjyren ble nevnt, men da fremdriften i kommunens saksbehandling ble et tema, sa konsulenten at dersom reguleringsplansaken kunne behandles i kommunen før sommeren i stedet for i august, kunne overarkitekten få låne ferieleilighet på Gran Canaria gratis i to uker. Flybilletten måtte hun betale selv. Overarkitekten oppfattet først dette forslaget som en spøk og gjorde ikke mer ut av det. Men ved avslutningen av møtet gjentok konsulenten tilbudet. Samme dag sendte han også e-post og understreket betydningen av raskere saksbehandling og det samme ønsket ble gjentatt i en ny e-post en uke senere.

Tenk så lett det hadde vært for den kommunalt ansatte å takke ja til dette tilbudet! Det virker så lite og lett å gjennomføre uten at noen hadde trengt å oppdage det. Hvor mange lignende situasjoner kan vi tenke oss har funnet sted på planavdelinger rundt om i landet uten at saken har havnet i domstolene til slutt?

Hvor mange lignende situasjoner kan vi tenke oss har funnet sted på planavdelinger rundt om i landet uten at saken har havnet i domstolene til slutt?

Heldigvis har vi her å gjøre med en kommunalt ansatt med integritet. (Kan det tenkes at de muligens har gjennomført dilemmatrening i kommunen, eller snakket om etikk på personalmøter?) Hun gjorde nemlig alt riktig og kontaktet sin nærmeste leder umiddelbart etter møtet, og sørget for at forholdet ble anmeldt. Og som vi allerede har avslørt ble resultatet at konsulenten ble dømt for grov korrupsjon.

Til tross for at verdien av bestikkelsen er relativt beskjeden, ble korrupsjonen ansett som grov. I vurderingen av dette legger dommeren vekt på at sterkt allmennpreventive hensyn tilsier at denne type handlinger, behandles strengt:

«Korrupsjon er svært samfunnsskadelig, ikke minst når det gjelder offentlig virksomhet. Handlinger som representerer en trussel mot offentlige tjenestemenns habilitet er alvorlige både sett fra samfunnets side men også for den enkelte ansatte. Det er lett å takke ja til en ytelse som isolert sett fremstår som relativt beskjeden, men konsekvensene kan bli alvorlige. Man vil lett kunne komme i en situasjon hvor man kan bli presset til ytterligere ureglementerte handlinger. Det er svært viktig at allmennheten kan ha tillit til offentlige tjenestemenn».

Hva kan vi lære av denne saken? Ikke gå på møter med utbygger alene! Det kommer frem av dommen at det tilfeldigvis var en annen kommunalt ansatt til stede under møtet. Han hadde fått kjennskap til dette møtet dagen i forveien, og spurte om han kunne få være med. Han forholdt seg imidlertid for det meste passiv under møtet. Jeg tror det er trygt å anta at det faktum at det var flere til stede, bidro til at risikoen for å akseptere tilbudet ble betydelig redusert.

Vi kan også merke oss at den som ble forsøkt bestukket var en overarkitekt og ikke en «vanlig» saksbehandler. Risikoen for korrupsjon er på generelt grunnlag høyere for en som har avgjørelsesmyndighet eller i større grad kan påvirke utfallet av en sak. Likevel er det min erfaring at det oftere er ledere som går alene i møter med utbyggere, grunneiere eller andre med interesser i en sak, enn en menig saksbehandler. Hvordan er praksis i din kommune? Er det mer sannsynlig at en avdelingsleder eller enhetsleder kan finne på å møte utbygger alene mens saksbehandlere har som rutine å være to?

Nannestad kommune (2018-2020)[7]

En virksomhetsleder for teknisk avdeling i Nannestad kommune hadde i årene 2000–2014 anvist og attestert falske fakturaer for til sammen rundt 7,5 millioner kroner fra en av kommunens leverandører. Som motytelse fikk han utbetalt minst 485 000 kroner, samt brennevin og en varmtvannsbereder. Straffen for grov passiv korrupsjon og grov utroskap ble fastsatt til fengsel i fire år og to måneder. Selv om 485 000 kroner ikke er en bagatellmessig sum, så slår det meg at det er ganske liten andel av utbyttet som virksomhetslederen her var villig til å gjøre seg til skurk for. Kommunen er tappet for 7,5 millioner, mens innsidepersonen bare satt igjen med rundt en halv million. Eller kan det ha dreid seg om en usedvanlig fin varmtvannsbereder?

En intern gransking i Nannestad kommune, basert på mistanker om fiktiv fakturering og overfaktureringer fra en leverandører av reservedeler til kommunes avløpspumper, resulterte i politianmeldelse. Leverandøren erkjente fiktiv fakturering og korrupsjon, og forklarte at virksomhetslederen i teknisk avdeling i kommunen hadde vært delaktig.

Virksomhetslederen hadde attestasjons- og anvisningsmyndighet i kommunen for fakturaer knyttet til renseanlegg og pumpestasjoner. Etterforskningen avdekket at leverandøren hadde utstedt fiktive fakturaer til kommunen for til sammen rundt 7,5 millioner kroner. Leverandøren hadde i samme periode også levert reelle fakturaer for omkring 9 millioner. Samtlige av disse fakturaene var anvist eller attestert av virksomhetslederen, og ble utbetalt av kommunen.

Virksomhetslederen hadde vært ansatt i kommunen siden 1980-tallet og hadde attestasjons- og etter hvert anvisningsmyndighet i kommunen for fakturaer knyttet til renseanlegg og pumpestasjoner. Av vitneforklaringene under rettsakene kommer det frem at enhetsleder for regnskap og lønn hadde stilt spørsmål til noen av fakturaene og fått beskjed av virksomhetslederen om at fakturaene «var i orden».

Hva kan vi lære? Så vidt jeg vet har de fleste, om ikke alle kommuner, et system hvor to ulike personer skal attestere og anvise en faktura før den betales ut. Dette er et viktig prinsipp og et tiltak som bidrar til å redusere risiko for misligheter. Nannestad kommune hadde også denne ordningen, men det var ikke tilstrekkelig for å hindre at kommunen betalte ut falske fakturaer for 7,5 millioner.

Dette er et viktig prinsipp og et tiltak som bidrar til å redusere risiko for misligheter.

Attestasjonsmyndighet innebærer at du er bemyndiget til å kontrollere at en transaksjon er i samsvar med underliggende forhold som bestilling, avtale, vedtak om tilskudd etc. Man skal som attestant som oftest gjennomføre en eller annen form for kontroll med at varen eller tjenesten er mottatt og er i samsvar med bestillingen. Anvisningsmyndighet er myndigheten til å anvise midler/penger til utbetaling.

Så når virksomhetslederen i Nannestad kommune hadde attestasjonsmyndighet var det han som kontrollerte og gikk god for at fakturaene fra leverandøren var i samsvar med en faktisk bestilling og at varen var levert. Etter hvert hadde han også anvisningsmyndighet. Hvordan er dette i din kommune? Blir det kontrollert at varen eller tjenesten er levert, og at det dreier seg om en reell bestilling, før faktura går til utbetaling? Og hvis kontrollen innebærer å spørre lederen for den aktuelle virksomheten og denne lederen, som for øvrig er en godt likt person som har jobbet i kommunen i alle år og nyter stor tillit og respekt, sier at alt er i den skjønneste orden, slår du deg til ro med det? Det ville i så fall være ganske forståelig.

Byggesøknader i Drammen (2017-2019)[8]

En overarkitekt og saksbehandler ved byggesaksavdelingen i Drammen kommune hadde over en periode på 2,5 år (2013-2015) mottatt til sammen 1 312 500 kroner fra 30 tiltakshavere som hadde betalt for å få saksbehandlet sine byggesøknader. Overarkitekten hadde også påført falsk signatur som ansvarshavende søker på 19 av søknadene. Hun ble dømt til fengsel i fem år og seks måneder for 30 tilfeller av grov passiv korrupsjon og 19 tilfeller av dokumentfalsk. Saksbehandleren ble dømt til fengsel i to år og seks måneder for medvirkning til korrupsjon. Han hadde formidlet kontakt mellom overarkitekten og 15 av tiltakshaverne.

Arkitekten og medhjelperen mottok penger for å tegne, søke og godkjenne flere tiltak. Vedtak ble urettmessig ledergodkjent med elektronisk signatur av avdelingsleder. Søknader ble påført falsk signatur som ansvarlig søker. Søknader ble godkjent som ikke ville blitt godkjent ved ordinær saksbehandling fordi det var mangler ved; ansvarlig søker, tegninger, nabovarsler, arealberegning, utomhusplan, støyutredninger, beregning av utnyttelsesgrad og tiltak manglet nødvendige dispensasjoner. Her hadde overarkitekten rigget seg i en slik posisjon at hun hadde hånd om byggesøknaden fra begynnelse til slutt. Hun tegnet tiltaket, signerte byggesøknaden med falsk signatur på vegne av et intetanende firma som ansvarlig søker. Da søknadene kom inn til kommunen fikk hun sakene lagt til seg. Etter kort tid fattet hun selv godkjenningsvedtak som hun sørget for å få urettmessig ledergodkjenning på.

Korrupsjonen ble avdekket ved at lederen for byggesaksavdelingen stusset over at overarkitekten var saksbehandler i påfallende mange saker med et bestemt firma som ansvarlig søker. Lederen for byggesaksavdelingen tok dette opp med byplansjefen som bestemte seg for å gå igjennom sakene. Her oppdaget de at alle sakene hadde flere typer avvik. Det var gjort feil ved tildeling av saken til saksbehandler, det var godkjent ansvarlig søker uten tilstrekkelig kompetanse, det manglet opplysninger i søknaden som burde ha ført til at søknaden ble avvist, det var overskridelse av vedtatte rammer, misbruk av ledergodkjenning, mangelfull håndtering av naboklager og varsel om mangler, og det var lynrask saksbehandling.

Det ble varslet videre til rådmannen, og politiet ble kontaktet. I forståelse med politiet ble det fra kommunens side ikke opprettet personalsak eller gitt informasjon til arkitekten eller andre ansatte. Parallelt med at kommunen startet innhenting av ytterligere dokumentasjon, iverksatte politiet skjult etterforskning blant annet gjennom avlytting av arkitektens telefon. Formell anmeldelse ble først inngitt 10 dager etter at kommunen begynte å ta tak i saken.

Hva kan vi lære? Her fungerte jo for så vidt internkontrollen i kommunen siden det var kommunen selv gjennom sine kontroller forstod at noe var galt. Men kunne det muligens ha vært oppdaget før? Da jeg holdt innlegget om dette temaet på en kontrollutvalgskonferanse i Agder i fjor gjorde Tora Aasland, som var hovedtaler på konferansen, oss oppmerksomme på at de to dømte i denne saken hadde gjort akkurat det samme i en annen kommune før de ble ansatt i Drammen.

Så her var kanskje den største tabben at man ikke hadde gjort grundig nok bakgrunn- og referansesjekk før de ble ansatt. Hvilke kontroller og rutiner har dere i din kommune for byggesaker? Passer dere på å ha kunderotasjon? Har dere dobbeltsignering av vedtak? Er det mulig å omgå dette i datasystemet? Hvordan blir innkommende saker fordelt? Kan saksbehandlere overføre saker til seg direkte?

Der det er sterke økonomiske interesser i utfallet av en sak, er også risikoen for korrupsjon større.

Hvis en leder fordeler sakene – hvem sjekker lederen? Og blir det foretatt stikkprøver av saker? I denne saken kom det frem at det var store mangler ved flere av søknadene som tilsa at de ikke skulle vært behandlet i det hele tatt. Dette var også tilfelle i Tjømesaken som vi kommer inn på i neste avsnitt. Jeg har jobbet med byggesaker i to ulike kommuner før jeg begynte som forvaltningsrevisor. Jeg er ikke kjent med at det ble foretatt kontroller av tidligere saker i noen av disse kommunene. Jeg vil tro det kunne være et nyttig forebyggende tiltak, kanskje særlig i kommuner med høyt press på arealene. Der det er sterke økonomiske interesser i utfallet av en sak, er også risikoen for korrupsjon større.

Tjømesaken (2017-2023)[9]

Våren 2017 ble det avdekket at lederen på byggesaksavdelingen i Tjøme kommune tok betalt for å fylle ut byggesakspapirer mens han jobbet i kommunen. Kommunen satte i gang en gransking av forholdet og den ansatte ble suspendert. Granskingen ble gjennomført av BDO, og rapport ble lagt frem høsten 2017[10]. Den avdekket alvorlige etiske regelbrudd og saksbehandlingsfeil.

Lederen hadde ytt tjenester utover kommunens veiledningsplikt gjennom eget enkeltpersonforetak i fire saker hvor lederen bistod med utfylling av søknadsblanketter og fakturerte disse tjenestene gjennom foretaket. Kvaliteten på saksbehandlingen av disse sakene var mangelfull. Det manglet habilitetsvurdering i seks saker hvor dette spørsmålet burde vært vurdert.

Rapporten konkluderte også med brudd på kommunens etiske retningslinjer fordi den ansatte gjennom sitt eget firma og utveksling av vennetjenester med en arkitekt hadde satt seg i en situasjon hvor hans egne interesser kunne komme i konflikt med kommunens interesser. Kommunen oversendte granskingsrapporten til politiet for vurdering opp mot korrupsjonsbestemmelsene i straffeloven.

Økokrim jobbet med saken i to år og i april 2020 ble arkitekten og den tidligere byggesakslederen tiltalt for grov korrupsjon. Arkitekten skal i hemmelighet ha Økokrim jobbet med saken i to år og i april 2020 ble arkitekten og den tidligere byggesakslederen tiltalt for grov korrupsjon. Arkitekten skal i hemmelighet ha hjulpet tidligere byggesaksleder med å tegne et nytt hus. Tjenesten skulle ifølge Økokrim ha kostet kr 50 000. Samtidig godkjente byggesakslederen byggesøknader fra arkitektens firma. De ble funnet skyldige i tingretten mars 2021.[11] Dommen ble anket, og i lagmannsretten ble de i desember samme år frifunnet.[12] Lagmannsrettens dom ble anket, og i juni 2022 opphevet høyesterett lagmannsrettens dom på grunn av feil rettsanvendelse.[13] Den fjerde januar i år ble de funnet skyldige i grov korrupsjon ved ny behandling i lagmannsretten.[14] Denne dommen er også anket, men høyesteretts ankeutvalg avviste anken i april 2023 og lagmannsrettens dom fra januar i år blir dermed stående.

Uavhengig av dommen for grov korrupsjon, førte denne saken til avsløringen av en lang rekke tiltak på eiendommer i strandsonen i kommunen som enten var bygget uten nødvendig tillatelse, eller det var mangler ved kommunens saksbehandling og godkjenninger.

Den tidligere byggesakslederen og en annen saksbehandler i kommunen er også dømt for grovt å ha brutt sin tjenesteplikt (straffeloven § 171) for saksbehandlingsfeil knyttet til flere brudd på plan- og bygningslovens krav til dispensasjonsbehandling. I tillegg var byggesakslederen også på grunn av sin relasjon til arkitekten inhabil i flere saker.

I en podkastserie fra Tønsberg blad, Strandkongene, kommer det frem at den opprinnelige varsleren i saken benyttet kommunens postlister for å samle dokumentasjon på det han mente kunne være korrupsjon i kommunens byggesaksavdeling. Der avdekket han blant annet uriktig bruk av søknader om fasadeendring; selv om søknaden i realiteten gjaldt mye mer omfattende tiltak var saken registrert som en fasadeendring.[15] Varsleren fant også saker hvor det ble brukt endringsmelding for mindre endring av tiltak, for endringer som i realiteten var mye større, etter at søknaden hadde vært på høring og gjenstand for politisk behandling.[16]

Det ble også funnet eksempler på villedende betegnelser i søknad og saksfremlegg. Det ble for eksempel hevdet gjentatte ganger i en søknad om tiltak på en campingplass at alle tiltak var i tråd med reguleringsplan/bebyggelsesplan. Planen var ikke vedlagt saken eller tilgjengelig på nett. Da journalisten fikk tak i planen så de med en gang at tiltaket ikke var i tråd med planen.

Tana-saken[17]

En tidligere IT-sjef i Tana kommune og en bedriftseier ble dømt til fire og fem års fengsel for grov korrupsjon. De ble også dømt til å betale tilbake 21 millioner kroner til Tana kommune.

Over 10 år hadde ulike selskap som bedriftseieren enten eide eller jobbet for, sendt fakturaer for IKT-tjenester og kontorutstyr til Tana kommune. Fakturaer som var helt eller delvis uten reelt innhold. Etter avtale mellom bedriftseieren og IT-sjefen i kommunen, sørget den kommunalt ansatte for å anvise utbetalinger på til sammen ca. 21 millioner kroner. Dette kunne han gjøre i kraft av sin stilling som virksomhetsleder for bygg- anlegg og IT i kommunen. Utbetalingene gikk til kontoer som bedriftseieren disponerte. Bedriftseieren overførte i perioden litt over 4 millioner tilbake til den kommuneansatte virksomhetslederen.

På samme måte som i saken fra Nannestad kommune, stusser jeg over at den kommuneansatte satt igjen med en forholdsmessig liten del av utbyttet. De har klart å tappe kommunen for over 20 millioner mens innsidepersonene bare satt igjen med mindre enn en femtedel. Det kommer for så vidt frem av dommen at det etter hvert hadde blitt en amper stemning mellom de to, blant annet fordi den tidligere IT-sjefen mente de ikke delte utbyttet i samsvar med avtalen.

På samme måte som i saken fra Nannestad kommune, stusser jeg over at den kommuneansatte satt igjen med en forholdsmessig liten del av utbyttet.

Saken ble avdekket som følge av at skatteetaten varslet politiet etter at de hadde avdekket alvorlige forhold hos de ulike IT-selskapene som bedriftseieren hadde brukt til å fakturere kommunen. Det har kommet frem gjennom flere saker i media at kommunen over år hadde mottatt flere varsler i perioden svindelen pågikk, som gikk på at det var stor risiko for at kommunekassen kunne bli tappet uten at man foretok seg noe. Den tidligere rådmannen i kommunen fikk i desember 2020 sparken som følge av manglende kontroll med økonomien i kommunen. Det er blant annet avdekket at kommunen har hatt som praksis at samme person kan anvise og attestere fakturaer.

Jeg kjenner bare til saken gjennom dommen, og det som har vært skrevet i media. Det er utvilsomt mye å lære av denne saken. Jeg anbefaler å lese artikkelen til Tone Jæger Karlstad, forvaltningsrevisor i KomRev NORD, i kontroll & revisjon nr. 4/2022. Mange hadde også nylig gleden av å høre henne fortelle om erfaringene fra undersøkelser revisjonen har gjort i Tana i kjølvannet av svindelsaken på et webinar om forebygging av svindel mot kommuner.

Det kommer frem av artikkelen at KomRev NORD, som overtok som revisor for Tana kommune noen måneder før korrupsjonen ble avdekket, hadde tatt opp allerede i oppstartsmøtet med kommunen, at det var problematisk at samme person hadde mulighet til å både attestere og anvise samme faktura. Tilbakemeldingen fra kommuneadministrasjonen var da «at det ikke var risiko for misligheter på bakgrunn av denne praksisen.»

Ikke lenge etter var en av de største svindelsakene i kommune-Norge et faktum. Det er nok svært vanlig og menneskelig å tenke at det ikke kan skje korrupsjon i egen kommune. Vi vil gjerne tro det beste om kollegaene våre og har ofte god grunn til å ha tillit til de rundt oss. Men for å avslutte der vi begynte; selv om det relativt sett er lite korrupsjon i Norge så er vi ikke immune.

Tana-saken har vist oss at vi bør erkjenne at korrupsjon kan skje i enhver kommune, og kommunene bør innrette sine kontroller og forebyggende tiltak deretter.

Tana-saken har vist oss at vi bør erkjenne at korrupsjon kan skje i enhver kommune, og kommunene bør innrette sine kontroller og forebyggende tiltak deretter.

_____________________________

Noter:

[1] Bestemmelsen ble innført for å ivareta Norges forpliktelser etter Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon av 27. januar 1999 og tilleggsprotokollen av 22. januar 2003.

[2] NOU 2002: 22, side 26

[3] NOU 2002: 22 side 31

[4] TI/KS (2019) s. 14

[5] Transparency International Norge er en organisasjon som arbeider for å bekjempe korrupsjon

[6] TNERO-2014-127365

[7] TOVRO-2018-8808 - LE-2019-2791 - HR-2020-816-U

[8] LB-2018-66173

[9] LA-2022-118883

[10] BDO: Rapport - Tjøme kommune 17/6008 – Gransking, Oslo, 20. september 2017

[11] TVEFO-2020-74132

[12] LA-2021-64038

[13] HR-2022-1278-A

[14] LA-2022-118883

[15] Fasadeendring kan i utgangspunktet gjøres uten at det utløses søknadsplikt og behov for dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen.

[16] Mindre endringer av tiltak kan i utgangspunktet gjøres uten at det utløses søknadsplikt og behov for dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen.

[17] TOIN-2022-17451

___________________________________

Lenke til kontroll & revisjon nr. 3/2023: