Hvis du ikke stoler på en person, vil du da la vedkommende ta viktige beslutninger på dine vegne? Spørsmålet melder seg etter flere måneder hvor den politiske debatten har vært hjemsøkt av habilitetssaker. Sakene kommer på toppen av en serie avsløringer om pendlerboliger og etterlønn for stortingspolitikere.
Vi vet fra tidligere at politiske skandaler kommer og går. Velgerne glemmer fort. Det norske demokratiet fungerer i hovedsak godt. Det gjelder også det lokalpolitiske systemet.
Likevel gjør sakene de siste månedene meg urolig. Omfanget har vært så høyt at jeg ikke uten videre tror dette går over. Skal vi komme videre, må prosessene rundt sakene være grundige. Prosessene må vise at systemet har evne til å hele seg selv. Borgerne må ikke være i tvil om at grunnleggende habilitetsregler etterleves.
Det kan rett og slett ikke oppstå mistanke om at mennesker som er valgt som våre ombud, ikke innordner seg regler som gjelder for oss andre.
Det kan rett og slett ikke oppstå mistanke om at mennesker som er valgt som våre ombud, ikke innordner seg regler som gjelder for oss andre.
Grunnen til min bekymring er enkel. Vi trenger modige politikere med høy tillit og bred støtte i møte med det som venter samfunnet av endringer og utfordringer.
De neste årene skal det norske samfunnet gjennom en historisk overgangsfase. Vi skal gå fra budsjetter saldert med oljepenger til budsjetter hvor det må prioriteres tøffere.
Harde prioriteringer var velkjent i norsk politikk langt inn på 2000-tallet. Det er likevel noe nytt i den situasjonen vi nå nærmer oss. Forventingene til den offentlige velferden er høye samtidig som presset på velferdstjenestene vil øke. I tillegg er det et utbredt ønske om trygg styring i en urolig verden.
De utfordringene jeg tenker på, er velkjente. La meg likevel nevne noen.
De utfordringene jeg tenker på, er velkjente. La meg likevel nevne noen.
Den første er de store demografiske endringene. Altså veksten i antall eldre og hva det betyr for behovet for helse- og omsorgstjenester og godt tilrettelagte lokalsamfunn. Forventningsavklaring og rekruttering er stikkord.
Den andre er klima- og naturkrisen. Lokalsamfunn skal forebygge virkningene av et klima i endring og redusere utslippene av klimagasser.
En tredje utfordring er å forebygge frafall i skolen og legge til rette for at flere mennesker kan arbeide i stedet for å være avhengig av støtteordninger.
Jeg kunne gjort listen lengre. Økt satsing på samfunnssikkerhet og beredskap og integrering av flyktninger og innvandrere er også områder som vil kreve formidabel innsats.
Alle disse områdene har potensiale for konflikt og uenighet. Det er ikke nytt i politikken. Snarere springer politisk aktivitet ut av ulike konfliktlinjer. Så er det politikkens oppgave å håndtere konfliktene og finne gode og varige løsninger på problemer.
Når konfliktpotensialet er stort, kreves det selvsagt noe ekstra av de politikerne som skal finne veien framover, mot en akseptabel løsning. I tillegg til handlekraft og løsningsorientering må de ha noe ekstra å gå på når løsningene skal utformes og presenteres.
Når konfliktpotensialet er stort, kreves det selvsagt noe ekstra av de politikerne som skal finne veien framover, mot en akseptabel løsning.
Mange av disse løsningene kan ikke være tradisjonelle og velkjente. Politikerne skal redefinere det politiske landskapet. Da må de bli lyttet til når de skal legge grunnlaget for det som må komme.
De vet, som den amerikanske politikeren Henry Kissinger formulerte det i sin siste bok Leadership fra 2022, at i krisetider er den mest risikofylte veien status quo.
I slike tider trenger vi ikke de ordinære lederne. Ifølge Kissinger er det de som forsøker å administrere det som skjer. Det vi må håpe, er ledere som får til endring, som er i stand til å påvirke omstendighetene i stedet for å bli overveldet av dem.
Det forutsetter at det har en velfylt konto av tillit å tære på i møte med en kravstor og utålmodige opinion.
Det forutsetter at det har en velfylt konto av tillit å tære på i møte med en kravstor og utålmodige opinion. Som borgere må vi være villig til å akseptere løsninger som vi er uenige i. Politikerne på sin side må selvsagt være overbevist om at upopulære avgjørelser vil vise seg å være riktige. Og de må vite at risikoen ved å ta slike avgjørelser ikke er for høy.
Alt dette er selvsagt ikke lett å få til i en uoversiktlig og kortsiktig politisk hverdag. Men noen færre habilitetsskandaler vil hjelpe.
_________________________
Lenke til kontroll og revisjon nr. 6/2023: