Politikerne har satt tilliten vår på prøve mang en gang det siste året. Tyveri, plagiat, aksjehandel og inhabilitet. Det ble en hektisk vinter for kontrollkomiteen på Stortinget. I slutten av februar kom komiteen med dommen i de mange habilitetssakene. Både nåværende regjering og tidligere statsminister Erna Solberg fikk kritikk for inhabilitet, manglende rutiner og kontroll. Omfattende brudd gikk igjen i nyhetsoverskriftene. Et flertall i komiteen mener Solbergs manglende oppfølging ikke er forenelig med «tilliten som kreves for å være regjeringens øverste leder og landets fremste tillitsvalgte».
Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) er en annen offentlig institusjon som har satt tilliten vår på prøve i vinter. Jeg satt selv i det regjeringsoppnevnte utvalget som har gått igjennom saken, ledet av tidligere sentralbanksjef Svein Gjerdrum og tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch. Det var innsiktsfullt å gå dypere inn i saken. Og vår vurdering er tydelig.
Den tidligere NSM-direktøren får kritikk for at den statlige virksomheten inngikk en låneavtale på 200 millioner kroner noe de ikke ha adgang til å gjøre. De hadde heller ikke dekning i gjeldende budsjetter for de samlede leie- og lånekostnadene NSM påtok seg, slik regelverket krever. Justisdepartementet, burde ha fulgt bedre med. Igjen et eksempel på at manglende rutiner og kontroll kan få store samfunnsøkonomiske konsekvenser. Og konsekvenser for vår tro på og tillit til demokratiet vårt.
Igjen et eksempel på at manglende rutiner og kontroll kan få store samfunnsøkonomiske konsekvenser. Og konsekvenser for vår tro på og tillit til demokratiet vårt.
Parallelt med disse sakene, som naturlig nok får store overskrifter i media, og mye oppmerksomhet over tid, har vi i Revisorforeningen og mange med oss reist oppmerksomhet om en annen sak, som også handler om mangel på rutiner og kontroll. Og som kan rokke ved tilliten vår til både myndigheter og til næringslivet om vi ikke tar grep.
Revisorer er garantisten for at regnskapene som leveres inn av større selskaper, finansiell informasjon og nå også informasjon om bedriftenes bærekraftregnskap, er til å stole på. En objektiv overvåker og kontrollør av sentrale fakta, som på våre felles vegne sørger for at informasjonen er etterprøvd og utfordret. At helheten stemmer.
Men denne garantien gjelder kun for revisjonspliktige selskaper. De minste bedriftene trenger ikke å vise til at regnskapene er kontrollert av en tredjepart. Likevel blir disse regnskapene offentliggjort av Brønnøysundregistrene. I prinsippet kan 65 prosent av alle aksjeselskap i landet sende inn hva som helst til Regnskapsregisteret uten særlig risiko for å bli avslørt. De fleste er ærlige, men dagens regelverk gir også handlingsrom til kriminelle. Noe vi har sett flere eksempler på den siste tiden, der selskaper er svindlet for store beløp.
I prinsippet kan 65 prosent av alle aksjeselskap i landet sende inn hva som helst til Regnskapsregisteret uten særlig risiko for å bli avslørt.
Brønnøysundregistrene kan ikke lastes for manglende kontroll av innsendte regnskaper. De er ikke gitt verken ansvar for eller ressurser til å gjøre den jobben. Dette er et politisk og regulatorisk spørsmål. Politikerne har valgt å forenkle bort kontrollen.
Med dagens praksis risikerer vi å svekke tilliten til all offentlig regnskapsinformasjon og til Brønnøysundregistrene som institusjon. Det må vi som samfunn ta tak i.
Det er ikke umulig, vi foreslår tre konkrete grep:
Det første vi kan gjøre er å synliggjøre bedre forskjellen mellom regnskapsinformasjon som er kvalitetssikret og uavhengig verifisert – dvs. attestert av revisor, og den som ikke er det. Da bidrar vi til bevissthet og kritiske blikk fra alle som leser regnskapene.
For det andre bør Brønnøysund få ressurser og mandat til å foreta kontroll av regnskap som ikke er attestert av revisor, for eksempel med hjelp av teknologi som maskinlæring og kunstig intelligens. Kontrollmekanismer bidrar til å skape den adferden vi ønsker.
Sanksjonsmuligheter er et tredje steg som bør vurderes innført.
Det er ingen grunn å vente på nye offentlige skandaler før vi handler.
Det er ingen grunn å vente på nye offentlige skandaler før vi handler. Vi har alle ansvar for å bidra kontinuerlig til at tilliten opprettholdes og får næring. For tillit er tross alt det mest verdifulle vi har.
_________________________
Lenke til kontroll og revisjon nr. 4/2024: